Grønn hverdag

Jeg syns det er vanskelig å finne fram til gode, miljøvennlige og trygge produkter som ikke er testet på dyr. Nettsiden Grønn hverdag har vist seg å være helt fantastisk. Gå inn og les, folkens!

På fem minutter har jeg funnet ut at:

• neste gang jeg kjøper deodorant, så blir det Dermica sans som står på handlelisten. Se hvorfor her.
• At jeg helt skal kutte ut å bruke våtservietter. Ingen av våtserviettene jeg kjenner til kan garantere at det ikke er benyttet dyretesting i utviklingen av produktene, les om det her.
• At den fuktighetskremen jeg har stående i hylla er helt grei, men at ingrediensene i den kan være testet på dyr dessverre. Det ser jeg her. Det vil si at jeg godt kan bruke den opp, men at neste gang jeg kjøper skal jeg velge et trygt merke som ikke er testet på dyr.

Når jeg har litt mer tid skal jeg lese mer. Her står det om alt fra palmeolje til oppussing, informasjonen er lett å finne, og alt står enkelt forklart. Midt i blinken, med andre ord!

Ingunnbloggen på babyverden!

Nå har babyverden laget en samleside for bloggen min, så det skal bli lettere å finne alle blogginnleggene mine. Jippi!

Samlesiden finner du her. Du kan også gå inn på www.babyverden.no og søke på "ingunnbloggen". Kos deg med lesingen! :)

2014

Det nye året begynte med en haug svært seriøse nyttårsforsetter, som jeg brøt en etter en allerede første januar. Og andre. Og tredje. "Jeg skal bare komme meg igjennom dagen i dag", tenkte jeg. "Så tar jeg meg sammen i morgen!"

Slik går dagene. "I morgen, i morgen". Ikke mañana, mañana, det er for laid back. Neida, et heseblesende "I morgen, jeg gjør det i morgen!" og et gråteferdig "Fillern!" hver kveld når jeg har brutt alle løftene atter en gang. Det minner meg om da jeg ville slutte å røyke, men ikke fikk det til. Det er sårt å ha så lite kontroll. Jeg vet at det eneste jeg trenger er bittelitt tid, så jeg får tenkt meg om, fokusert på det jeg skal gjøre, men tid er det lite av. Jeg sliter med å få til å "leve sakte", og det er jo det som skal ligge i bunn for alle de fantastiske forandringene jeg skal gjøre i år. Nå har jeg endelig en uke foran meg som ser mindre travel ut, og jeg har bestemt meg for å puste litt, sove litt, og begynne på nytt. I dag ble jeg inspirert av an artikkel om mat, hvor en overlege sier at vi ikke forstår hva kostholdet vårt gjør med oss. Den kan leses her. Nyttårsforsettene skal gjennomføres! Jeg begynner bare et par uker for seint.

Jeg har to sett med forsetter i år, de egoistiske og de snille. Her kommer de egoistiske:

1. Gå en times rask tur hver dag. Ta med hunden. Kan byttes ut med langrenn eller andre lignende aktiviteter så lenge hunden kan bli med. På veldig kalde dager kan turen deles opp i to eller tre.
2. Trene styrke to-tre ganger i uka (evt. yoga). Trenger ikke være lange økter, bare det blir gjort.
3. Kutte ut alt sukker og ferdigmat. Etter første mars (etter å ha vært helt sukkerfri i seks uker) kan jeg spise egenprodusert godis søtet med f.eks. dadler og litt kokossukker på lørdager, men det skal fortsatt være sunt! Ferdigmat vi allerede har i kjøkkenskapet skal spises, ikke kastes (heldigvis er det ikke så mye). På date night med mannen kan vi spise hva vi vil.
4. Her har jeg forskjellige sparingsmål
5. Her har jeg en liste med familie og venner jeg sjelden ser som jeg vil besøke i år. De er spredt over hele Norge, Europa og USA, så her trengs det nøye planlegging og en del kroner.

Noen av de snille forsettene er inspirert av Per Fugeli, som ba oss om å ha et forsett som ikke handler om oss selv i år. Det kan du lese om her. Her kan jeg nevne at jeg skal ha fokus på miljøvern (bl.a. resirkulering) og dyrevern, og at jeg skal overaske mannen min med noe fint minst en gang i måneden.

De egoistiske forsettene mine, de som bare handler om meg, er ting jeg har hatt lyst til å ta tak i lenge. Det handler ikke om å bli slank og fin, selv om det hadde vært en hyggelig bonus. Det handler om å leve. Jeg er ikke syk, men jeg har innsett at jeg kan bli det. Med vondt i magen stadig vekk (IBD), psoriasis på hendene som sprekker og gjør vondt, tretthet og giddalaushet, vondt i ryggen, knirkende knær og verkende muskler føler jeg at jeg bare prøver å overleve hver dag. Det går ut over datteren min som krabber så fort som lynet og som trenger en mamma som kan holde følge, hunden min som ikke får nok turer, kattene som ikke blir lekt med, mannen min som kommer hjem til en sliten og irritabel kone, studiene, jobben, vennskap, og ikke minst meg selv, som kaver meg igjennom dagene og bare lever for neste gang jeg kan legge meg bittelitt på sofaen. Nå er det nok!

Jeg trodde aldri jeg skulle klare å slutte og røyke. Nå har jeg vært 100% røykfri i over tre år, og jeg kommer aldri til å begynne igjen. Jeg elsker å være røykfri! Å slutte og røyke var et nyttårsforsett, og jeg tok det like alvorlig som jeg tar alle forsettene mine nå.

2014 blir et spennende år. Det blir sikkert ikke lett å gjøre så mange forandringer, men jeg gleder meg likevel. Nå skal det leves! :)

En påminner

Takk og lov for små påminnere i hverdagen! Her er dagens, fra Libero:

Slow living

For et par måneder siden skrev jeg om "slow living". Det er måten jeg vil leve livet mitt på, sakte, med tid nok til å nyte hver enkelt ting og ro nok til å alltid huske hva som er viktig for meg. Og så fort jeg hadde lovt meg selv at det var slik jeg ville leve, så la jeg ut på de to travleste månedene jeg har hatt på mange, mange år.

Gravid i tredje trimester hadde jeg som mål å jobbe fulltid helt fram til permisjonen, og samtidig fortsette med studier slik jeg har gjort hele tiden, med 75% progresjon. I tillegg ville jeg fullføre praksisen min på ungdomsskolen før permisjonen. Dette vil si at jeg ikke har hatt en eneste dag fri på åtte uker, selv ikke i helgene, for i "frihelgene" mine har jeg måttet gjøre skolearbeid. Det store spørsmålet var selvsagt: "Hvordan skal dette gå?" Ville jeg klare å leve sakte gjennom dette, eller ville jeg ha nok med å komme meg heseblesende igjennom dagene?

Jeg skal innrømme at det har vært dager hvor jeg ikke har klart å nyte noe som helst, morgener hvor skulkesyken har truet, men heldigvis ikke fått overtaket, og dager hvor jeg rett og slett gråtende har angret på avgjørelsen min. Jeg har minnet meg selv på at jeg kan stoppe når som helst, at det er opp til meg, og at jeg har valgt det selv, men desto nærmere jeg har kommet målet, desto vanskeligere har det vært å skulle gi opp. Nå er disse to månedene over, og først og fremst kan jeg konstantere at jeg kom meg igjennom det. Og heldigvis kom jeg meg ikke bare igjennom det, det har gått lettere enn jeg kunne ha forestilt meg. I det store og det hele, så fikk jeg det til. Slow living. Fy fillern, så godt det er å leve sånn!

Jeg har selvsagt bortprioritert flere ting. Husarbeid har fått være husarbeid, og det har blitt noen frossenpizzaer til middag. Men alt har ikke dreid seg om jobb og skole. Jeg oppdaget at når jeg tar meg tid til å leve sakte, gjøre en ting av gangen, så har hver enkelt arbeidsoppgave fått full fokus og blitt grundig gjort. Det har ført til at jeg ikke stresser over halvgjorte oppgaver, og at jeg blir mindre sliten. Jeg har ikke fått gjort mindre, men mer, og jeg har til og med hatt tid til en tekopp med venner iblant, og en lur på sofaen når det har vært behov for det. Herlig!

Nå har jeg permisjon, og det skal nytes til det fulle. Mer avslappet enn noen gang, og tro det eller ei, med litt ekstra energi til å forberede meg på å bli mamma, skal jeg nå leve så sakte jeg bare kan. Jeg håper at jeg, vet å bevisst leve og tenke sånn, skal klare å nyte alle de spennende og enormt store forandringene som kan komme hvert øyeblikk.

"Slow living" er jo ikke noe nytt. Det handler om å stoppe og lukte på rosene. Men iblant tar hverdagen over, og man glemmer å puste. Da er det godt med en påminner. Noen ganger er en lapp med ordene "Slow living" på kjøleskapet alt man trenger.

To år!!!

I dag er det to år siden den nervepirrende dagen hvor jeg skulle bli helt røykfri. Jeg hadde gått på Champix, en røykesluttmedisin som visstnok skulle ta bort lysten på røyk gradvis, i to uker, og var litt usikker på om jeg kjente noen virkning. Kvelden før hadde jeg røkt fem på rad før jeg la meg, og syns de smakte bedre enn noen gang. Og hele natten hadde hjernen jobbet, underbevisstheten rotet opp i gammelt vas og drømmene virket virkeligere enn noensinne. Jeg våknet utslitt, og min første tanke var at jeg skulle stå opp og ta meg en røyk. «Champixen har ikke virket», tenkte jeg.

Et eller annet fikk meg til å bli i sengen litt til. Jeg tillot meg selv å våkne helt før jeg satte føttene på det kalde gulvet, og jeg bestemte meg for å i alle fall prøve å komme igjennom dagen uten røyk. Bare for å se om jeg kunne.  Og jeg sto opp, lagde kaffe, dro på jobb, kom hjem og slappet av litt før leggetid, alt sammen uten å røyke. Enda viktigere, jeg gjorde dette uten å føle panikk, savn, frustrasjon eller lengsel. Jeg var en ikkerøyker!

Nå har det gått to år, jeg jeg har ikke så mye som snust på en sigarett. Jeg glemmer at jeg noensinne har vært en røyker, og når jeg husker det, så er jeg så uendelig glad for at jeg ikke trenger sigarettene lenger. Jeg husker det når jeg ser noen stå ute og hutre i tjue minus. Jeg husker det når noen som røyker steller seg ved siden av meg i kassakøen på Kiwi. Jeg husker det når jeg ser det paniske i blikket på noen som innser at butikken stenger om fem minutter og at de trenger en ny pakke.

Jeg fikk nok god hjelp av Champixen da jeg sluttet, men jeg tror det var mye mer enn det. Med utallige mislykkede røykesluttforsøk bak meg, og etter å ha lest Allen Carrs bok «Endelig ikke-røyker» åtte ganger uten virkning (jeg anbefaler den absolutt likevel, den gjorde nok sitt da jeg endelig sluttet), handlet det om å ta en avgjørelse. Jeg kunne fortsette å leve livet mitt på en måte som ikke fungerte så godt for meg (sliten, illeluktende, stresset og alltid blakk), eller jeg kunne endre det. Det var min avgjørelse. Bare min. Det var jeg som sendte meg selv til legen for å be om hjelp, og det var jeg som valgte å gi det et forsøk, selv om jeg trodde Champixen var uten virkning. Dette er jeg utrolig stolt av!

I dag er jeg 29 uker på vei, og jeg er enormt lykkelig for at jeg aldri trengte å tenke på hverken røyk eller slutting etter at jeg ble gravid. Jeg er i praksis i lærerutdanningen og nyter at jeg ikke må snike meg ut til områder hvor jeg har lov å røyke, og at jeg ikke må skjule røyklukten for elevene etterpå. Jeg er også litt blakk nå etter jul, og er så glad for at jeg ikke får panikk av den grunn, slik jeg gjorde før. Det er bare fordeler ved å slutte og røyke! To år røykfri i dag! Og jeg har ikke savnet røyken ett sekund!

2013

Her er vi, i 2013. I framtiden. Og her hjemme gjør vi oss klare for det mest spennende året noensinne. I 2013 blir vi tre.

Tekoppen står på bordet, og jeg slapper av litt mens jeg kikker litt trist mot det tomme hjørnet der juletreet vårt har stått i to uker. Samtidig er jeg avslappet og tilfreds. Jeg har hatt den beste romjulen på flere år. Kevin og jeg har hatt fri sammen, og jeg har sovet lenge hver dag, vært sammen med familie og venner, fått unna en masse jeg måtte gjøre, ja, rett og slett kost meg halvt i hjel!

Nå begynner det nye året, med et nytt semester på skolen, praksis og jobb, før jeg går ut i mammapermisjon i mars. Jeg har ikke akkurat fokusert på nyttårsforsettene i år, men i romjula har jeg fått tid til å tenke over hva som er viktig for meg nå som det skjer så mye. Og mitt eneste nyttårsforsett i år er at jeg skal leve sakte.

Når jeg er ute og reiser er jeg en stor fan av «slow travelling». Det vil si at man bruker lokal transport selv om det tar tid, tilbringer lenger tid på hver plass slik at man får tid til å bli kjent med stedet og de lokale, og ofte også er på reise over lengre perioder. Det var mens jeg dagdrømte om tidligere reiser at jeg begynte å tenke over hvorfor jeg ikke driver med «slow living». Det er vel bare en fancy måte å si at man må ta seg tid til å stoppe og lukte på rosene, men jeg føler at «slow living» betyr enda mer. Med en gang jeg tenkte tanken, luktet det livsmotto lang vei. Slow living. Det er det jeg skal holde på med!

Å leve sakte vil si å kutte ut multitaskingen mest mulig, og å bruke tid på det som er viktig. Jeg skal for eksempel ikke gjøre lekser mens jeg lager middag lenger. Jeg elsker jo å lage mat, og leksene blir ikke særlig godt gjort når jeg må røre i sausen uansett. Jeg skal nyte det jeg holder på med, og prøve å leve i øyeblikket. Og vet dere hva? Jeg tror ikke jeg kommer til å slite med tid. Jeg tror det er multitaskingen som er tidstyven. Og jeg tror jeg kommer til å få det mye bedre med meg selv.

Så nå får vi se da, hvordan dette skal gå, og om det fungerer i praksis i vårt travle og resultatorienterte samfunn. Kalenderen er tettpakket og superplanlagt de neste to månedene, og det er nå det er viktig å ta en ting av gangen og å huske og puste. Men det er også nå det blir lett å la seg rive med av stress og kaos. Det blir en utfordring, men hvis jeg gjør det rett, så blir det en rolig og god en.

Ønsk meg lykke til!