I dag er
det to år siden den nervepirrende dagen hvor jeg skulle bli helt røykfri. Jeg
hadde gått på Champix, en røykesluttmedisin som visstnok skulle ta bort lysten
på røyk gradvis, i to uker, og var litt usikker på om jeg kjente noen virkning.
Kvelden før hadde jeg røkt fem på rad før jeg la meg, og syns de smakte bedre
enn noen gang. Og hele natten hadde hjernen jobbet, underbevisstheten rotet opp
i gammelt vas og drømmene virket virkeligere enn noensinne. Jeg våknet utslitt,
og min første tanke var at jeg skulle stå opp og ta meg en røyk. «Champixen har
ikke virket», tenkte jeg.
Et eller
annet fikk meg til å bli i sengen litt til. Jeg tillot meg selv å våkne helt
før jeg satte føttene på det kalde gulvet, og jeg bestemte meg for å i alle
fall prøve å komme igjennom dagen uten røyk. Bare for å se om jeg kunne. Og jeg sto opp, lagde kaffe, dro på jobb, kom
hjem og slappet av litt før leggetid, alt sammen uten å røyke. Enda viktigere,
jeg gjorde dette uten å føle panikk, savn, frustrasjon eller lengsel. Jeg var
en ikkerøyker!
Nå har
det gått to år, jeg jeg har ikke så mye som snust på en sigarett. Jeg glemmer
at jeg noensinne har vært en røyker, og når jeg husker det, så er jeg så
uendelig glad for at jeg ikke trenger sigarettene lenger. Jeg husker det når
jeg ser noen stå ute og hutre i tjue minus. Jeg husker det når noen som røyker
steller seg ved siden av meg i kassakøen på Kiwi. Jeg husker det når jeg ser
det paniske i blikket på noen som innser at butikken stenger om fem minutter og
at de trenger en ny pakke.
Jeg fikk
nok god hjelp av Champixen da jeg sluttet, men jeg tror det var mye mer enn
det. Med utallige mislykkede røykesluttforsøk bak meg, og etter å ha lest Allen
Carrs bok «Endelig ikke-røyker» åtte ganger uten virkning (jeg anbefaler den
absolutt likevel, den gjorde nok sitt da jeg endelig sluttet), handlet det om å
ta en avgjørelse. Jeg kunne fortsette å leve livet mitt på en måte som ikke
fungerte så godt for meg (sliten, illeluktende, stresset og alltid blakk),
eller jeg kunne endre det. Det var min avgjørelse. Bare min. Det var jeg som
sendte meg selv til legen for å be om hjelp, og det var jeg som valgte å gi det
et forsøk, selv om jeg trodde Champixen var uten virkning. Dette er jeg utrolig
stolt av!
I dag er
jeg 29 uker på vei, og jeg er enormt lykkelig for at jeg aldri trengte å tenke
på hverken røyk eller slutting etter at jeg ble gravid. Jeg er i praksis i
lærerutdanningen og nyter at jeg ikke må snike meg ut til områder hvor jeg har
lov å røyke, og at jeg ikke må skjule røyklukten for elevene etterpå. Jeg er
også litt blakk nå etter jul, og er så glad for at jeg ikke får panikk av den
grunn, slik jeg gjorde før. Det er bare fordeler ved å slutte og røyke! To år
røykfri i dag! Og jeg har ikke savnet røyken ett sekund!
Gratulerer med to år! :) Herlig å være ferdig med sigarettene. I motsetning til deg så har jeg faktisk røyket den ene røyken i sommer, og da ble det veldig tydelig for meg at røyk smaker drit, smaker verre og koster skjorta. Da føler man seg bra snytt da, for det der har man brukt mange år av livet på å være avhengig av.
SvarSlettGodt nyttår videre! Det blir jo et spennende år også med babis i magen :) Gratulerer og lykke til!!
Mvh "GripDagen"
Takk skal du ha, GripDagen! :) Så bra du følte deg snytt, da, det ville vært helt forferdelig hvis du hadde syns det var godt, da hadde det vært staka vegen tilbake til dritten! Gratulerer til røykfrie deg også! :)
SvarSlettGodt nytt år! Håper 2013 blir fantastisk! :)