På krigsstien

I dag har jeg vært skikkelig sint. Flere ganger. Den ene gangen var jeg faktisk så sint at det tok over en time før adrenalinet slapp taket. Så ble jeg sliten og lei meg.

De siste dagene har vært fylt med "voksenting". Kjedelige voksenting. Bankmøter, for eksempel. Da skal renta på lånet diskuteres, og så må man være rak i ryggen og kreve saker og ting. Og når forsikringene skal gjennomgåes, så må man vite hva man snakker om, hva man trenger og hva man er villig til å betale for det, eller i alle fall late som om man vet. Og så skal man hele tiden passe på at man ikke blir snakket rundt eller  lurt, det er fryktelig slitsomt!

Lange telefonsamtaler med kundebehandlere i Tele2 er heller ikke det jeg helst vil bruke dagene på. Det har jeg likevel holdt på med i tre måneder, for å rette opp en feil de gjorde i januar. Også her er det jeg som har måttet være voksen og forståelsesfull og løsningsorientert. Tele2 har ved flere anledninger rotet bort saken, slettet saken ved en feil, glemt å ta saken videre, misforstått, laget nye saker og så videre i det uendelige. I dag hadde jeg det som nok skal bli min siste samtale med en ansatt i Tele2, og sjokket over den ekstremt dårlige kundebehandlingen jeg fikk sitter fortsatt i kroppen. Nå har jeg sendt inn klage og byttet mobiloperatør, og jeg føler meg veldig, veldig gammel.

Til slutt gjorde jeg noe jeg selvsagt aldri skulle ha gjort; jeg leste avisen. Det er ikke så ofte jeg gjør det. Ikke fordi jeg ikke er interessert i hva som foregår i samfunnet, men fordi etter at jeg ble "voksen" har alt det forferdelige som står i avisen fylt meg med følelsen av håpløshet. Mine problemer (Tele2 eller ikke) er ingenting. Den urettferdigheten jeg føler jeg møter er absolutt ingenting mot hva andre møter hver dag. Og så blir alt så uendelig stort og uoversiktelig, og det virker helt umulig å gjøre noe som er stort nok til at det forandrer verden til det bedre.

Nå forstår jeg hvorfor så mange voksne mennesker, som ser ut til å ha massevis av tid til overs, og som virker som om de både har kunnskap og samfunnsengasjement, ikke kjemper beinhardt for å bli kvitt urettferdigheten i verden eller kaster seg med på frivillig arbeid for dyrevern eller miljøvern. Jeg skjønner hvorfor mange stikker hodet i sanden og bare skummer over overskriftene i avisene, eller henger seg opp i hvem av Hollywoodstjernene som skiller seg denne uken. Alt det som virkelig betyr noe blir borte i oppgittheten over trehundre sider med forsikringspapirer som må gjennomgåes, eller sinnet over en ufordragelig kundebehandler hos mobilselskapet. Den urettferdigheten som ligger en nærmest, er den som opptar en mest. Selv om det er en liten urettferdighet i det store bildet.

Jeg gir meg selv resten av dagen til å være på krigsstien. I morgen er det en ny dag, og den skal jeg ikke kaste bort på å være irritert på fremmede mennesker eller tungvindte systemer. Jeg skal gjøre noe helt enkelt, noe helt ukomplisert. Jeg skal stable ved. Og så skal telefonen legges bort, og hodet hviles, sånn at jeg kan bruke dagene som kommer på ting som faktisk betyr noe.

Det er lov å være på krigsstien iblandt, så lenge man ikke lar de små kampene styret livet og humøret. Man får feire små seiere (jeg fikk ned renta på lånet!!) og prøve å glemme de små tapene. Det finnes idioter overalt, men tro det eller ei, de er i mindretall. Og det skal jeg fortsette å si til meg selv helt til jeg slutter å få lyst til å troppe opp utenfor Tele2 sine lokaler og krangle videre med ho dama fra tidligere i dag face to face.

Jeg gir meg selv resten av dagen, ja, og så er det slutt. I morgen er det en ny dag.