Etiketter

fredag 23. september 2011

Har stormen lagt seg nå?

Den siste måneden har jeg vært fullstendig overveldet av jobb, studiestart og vårt nye hus. Det tok meg en evighet å male kjøkkenet, jeg ligger etter med pensumlesingen, og jeg har jobbet alt for mye. Hver gang jeg har hatt en fridag har jeg hatt tre tusen ting å gjøre som jeg burde ha gjort i forrige uke. For første gang i mitt liv har jeg kjent på den berømte tidsklemma. Og vet dere hva? Jeg liker den ikke!

Nå er det store spørsmålet: Kan jeg unngå å havne i tidsklemma igjen? Kan jeg gjøre alt jeg har lyst til å gjøre uten å bli sittende med begge beina i et gjørmehøl og gispe etter pusten? Og i så fall; hvordan?

Når jeg finner svaret skal jeg si ifra! Jeg skal undersøke dette nøye! Når jeg får tid...

tirsdag 13. september 2011

En anderledes barndom

Dette er en bok jeg er glad for at jeg leste! "En anderledes barndom" av Iris Johansson er en selvbiografisk skildring av hvordan det er å vokse opp med autisme. Iris kom seg ut av den stereotype atferden ho hadde som barn, og i dag er ho en anerkjent terapaut og foredragsholder som er fullbooket et par år fram i tid. Ho klarer i denne boka å forklare hvordan det er å være autist, hvordan det føles, og ho gjør det på en fantastisk måte. Det er utrolig merkelig at noen mennesker oppfatter virkeligheten så anderledes enn "folk flest".

Dette er spennende lesing, uansett om du har et familiemedlem, en venn eller noen andre rundt deg som er autister, eller om du bare er interessert i det å være menneske. Les den!

torsdag 8. september 2011

Kaos!

Dagen etter min fantastiske USA-tur fikk vi nøklene til huset vårt (VÅRT!!). En uke senere begynte jeg på desentraliserte lærerstudier, etter å ha kommet igang med jobben igjen. Nå ligger jeg etter med leksene, vi bor fortsatt i esker, jeg har oppdaget hvor lite jeg bryr meg om nyanser av fargen grå (selv om jeg nå er medlem av "Fargerike pluss), og jeg har så vidt rukket en kopp kaffe med et par venner siden i juni. Det er kaos!

I dag fikk vi internett her hjemme. Malingen har tørket på kjøkkenet, og det er ingen total krise om kattene sniker seg inn. Jeg har ikke lenger lyst til å kvele mannen min over noe så dumt som valg av lister. Vi har overlevd.

Vi kommer nok til å leve i esker og hauger med sagflis et par uker til, men vi er i gang, og vi ser lyset i tunnelen. Og det er ikke mange dagene siden jeg feiret åtte røykfrie måneder med en tuborg her hjemme, så det kan ikke ha vært så ille. Eller kanskje jeg rett og slett er så røykfri at det ikke engang slår meg at en røyk ville ha gjort noe fra eller til i en stressa situasjon? Det hadde vært noe, det!

Alle mine tanker om trening og sunn mat har blitt forkastet i alt stresset, jeg har hatt kraftige tilbakefall med sjokolade og pizza ("Er det gluten i den der? Ja? Ja, da tar jeg et stykke!"), men jeg har lovet meg selv å starte helt på nytt når jeg kan begynne å bruke kjøkkenet mitt. Jeg setter en dato over helga, og jeg gleder meg til å komme igang igjen.

Kaos er ikke egentlig negativt, men det er kaos. Jeg satser på å finne roen igjen om en uke eller to.