For et par måneder siden skrev jeg om "slow living". Det er måten jeg vil leve livet mitt på, sakte, med tid nok til å nyte hver enkelt ting og ro nok til å alltid huske hva som er viktig for meg. Og så fort jeg hadde lovt meg selv at det var slik jeg ville leve, så la jeg ut på de to travleste månedene jeg har hatt på mange, mange år.
Gravid i tredje trimester hadde jeg som mål å jobbe fulltid helt fram til permisjonen, og samtidig fortsette med studier slik jeg har gjort hele tiden, med 75% progresjon. I tillegg ville jeg fullføre praksisen min på ungdomsskolen før permisjonen. Dette vil si at jeg ikke har hatt en eneste dag fri på åtte uker, selv ikke i helgene, for i "frihelgene" mine har jeg måttet gjøre skolearbeid. Det store spørsmålet var selvsagt: "Hvordan skal dette gå?" Ville jeg klare å leve sakte gjennom dette, eller ville jeg ha nok med å komme meg heseblesende igjennom dagene?
Jeg skal innrømme at det har vært dager hvor jeg ikke har klart å nyte noe som helst, morgener hvor skulkesyken har truet, men heldigvis ikke fått overtaket, og dager hvor jeg rett og slett gråtende har angret på avgjørelsen min. Jeg har minnet meg selv på at jeg kan stoppe når som helst, at det er opp til meg, og at jeg har valgt det selv, men desto nærmere jeg har kommet målet, desto vanskeligere har det vært å skulle gi opp. Nå er disse to månedene over, og først og fremst kan jeg konstantere at jeg kom meg igjennom det. Og heldigvis kom jeg meg ikke bare igjennom det, det har gått lettere enn jeg kunne ha forestilt meg. I det store og det hele, så fikk jeg det til. Slow living. Fy fillern, så godt det er å leve sånn!
Jeg har selvsagt bortprioritert flere ting. Husarbeid har fått være husarbeid, og det har blitt noen frossenpizzaer til middag. Men alt har ikke dreid seg om jobb og skole. Jeg oppdaget at når jeg tar meg tid til å leve sakte, gjøre en ting av gangen, så har hver enkelt arbeidsoppgave fått full fokus og blitt grundig gjort. Det har ført til at jeg ikke stresser over halvgjorte oppgaver, og at jeg blir mindre sliten. Jeg har ikke fått gjort mindre, men mer, og jeg har til og med hatt tid til en tekopp med venner iblant, og en lur på sofaen når det har vært behov for det. Herlig!
Nå har jeg permisjon, og det skal nytes til det fulle. Mer avslappet enn noen gang, og tro det eller ei, med litt ekstra energi til å forberede meg på å bli mamma, skal jeg nå leve så sakte jeg bare kan. Jeg håper at jeg, vet å bevisst leve og tenke sånn, skal klare å nyte alle de spennende og enormt store forandringene som kan komme hvert øyeblikk.
"Slow living" er jo ikke noe nytt. Det handler om å stoppe og lukte på rosene. Men iblant tar hverdagen over, og man glemmer å puste. Da er det godt med en påminner. Noen ganger er en lapp med ordene "Slow living" på kjøleskapet alt man trenger.
