En påminner

Takk og lov for små påminnere i hverdagen! Her er dagens, fra Libero:

Slow living

For et par måneder siden skrev jeg om "slow living". Det er måten jeg vil leve livet mitt på, sakte, med tid nok til å nyte hver enkelt ting og ro nok til å alltid huske hva som er viktig for meg. Og så fort jeg hadde lovt meg selv at det var slik jeg ville leve, så la jeg ut på de to travleste månedene jeg har hatt på mange, mange år.

Gravid i tredje trimester hadde jeg som mål å jobbe fulltid helt fram til permisjonen, og samtidig fortsette med studier slik jeg har gjort hele tiden, med 75% progresjon. I tillegg ville jeg fullføre praksisen min på ungdomsskolen før permisjonen. Dette vil si at jeg ikke har hatt en eneste dag fri på åtte uker, selv ikke i helgene, for i "frihelgene" mine har jeg måttet gjøre skolearbeid. Det store spørsmålet var selvsagt: "Hvordan skal dette gå?" Ville jeg klare å leve sakte gjennom dette, eller ville jeg ha nok med å komme meg heseblesende igjennom dagene?

Jeg skal innrømme at det har vært dager hvor jeg ikke har klart å nyte noe som helst, morgener hvor skulkesyken har truet, men heldigvis ikke fått overtaket, og dager hvor jeg rett og slett gråtende har angret på avgjørelsen min. Jeg har minnet meg selv på at jeg kan stoppe når som helst, at det er opp til meg, og at jeg har valgt det selv, men desto nærmere jeg har kommet målet, desto vanskeligere har det vært å skulle gi opp. Nå er disse to månedene over, og først og fremst kan jeg konstantere at jeg kom meg igjennom det. Og heldigvis kom jeg meg ikke bare igjennom det, det har gått lettere enn jeg kunne ha forestilt meg. I det store og det hele, så fikk jeg det til. Slow living. Fy fillern, så godt det er å leve sånn!

Jeg har selvsagt bortprioritert flere ting. Husarbeid har fått være husarbeid, og det har blitt noen frossenpizzaer til middag. Men alt har ikke dreid seg om jobb og skole. Jeg oppdaget at når jeg tar meg tid til å leve sakte, gjøre en ting av gangen, så har hver enkelt arbeidsoppgave fått full fokus og blitt grundig gjort. Det har ført til at jeg ikke stresser over halvgjorte oppgaver, og at jeg blir mindre sliten. Jeg har ikke fått gjort mindre, men mer, og jeg har til og med hatt tid til en tekopp med venner iblant, og en lur på sofaen når det har vært behov for det. Herlig!

Nå har jeg permisjon, og det skal nytes til det fulle. Mer avslappet enn noen gang, og tro det eller ei, med litt ekstra energi til å forberede meg på å bli mamma, skal jeg nå leve så sakte jeg bare kan. Jeg håper at jeg, vet å bevisst leve og tenke sånn, skal klare å nyte alle de spennende og enormt store forandringene som kan komme hvert øyeblikk.

"Slow living" er jo ikke noe nytt. Det handler om å stoppe og lukte på rosene. Men iblant tar hverdagen over, og man glemmer å puste. Da er det godt med en påminner. Noen ganger er en lapp med ordene "Slow living" på kjøleskapet alt man trenger.

To år!!!

I dag er det to år siden den nervepirrende dagen hvor jeg skulle bli helt røykfri. Jeg hadde gått på Champix, en røykesluttmedisin som visstnok skulle ta bort lysten på røyk gradvis, i to uker, og var litt usikker på om jeg kjente noen virkning. Kvelden før hadde jeg røkt fem på rad før jeg la meg, og syns de smakte bedre enn noen gang. Og hele natten hadde hjernen jobbet, underbevisstheten rotet opp i gammelt vas og drømmene virket virkeligere enn noensinne. Jeg våknet utslitt, og min første tanke var at jeg skulle stå opp og ta meg en røyk. «Champixen har ikke virket», tenkte jeg.

Et eller annet fikk meg til å bli i sengen litt til. Jeg tillot meg selv å våkne helt før jeg satte føttene på det kalde gulvet, og jeg bestemte meg for å i alle fall prøve å komme igjennom dagen uten røyk. Bare for å se om jeg kunne.  Og jeg sto opp, lagde kaffe, dro på jobb, kom hjem og slappet av litt før leggetid, alt sammen uten å røyke. Enda viktigere, jeg gjorde dette uten å føle panikk, savn, frustrasjon eller lengsel. Jeg var en ikkerøyker!

Nå har det gått to år, jeg jeg har ikke så mye som snust på en sigarett. Jeg glemmer at jeg noensinne har vært en røyker, og når jeg husker det, så er jeg så uendelig glad for at jeg ikke trenger sigarettene lenger. Jeg husker det når jeg ser noen stå ute og hutre i tjue minus. Jeg husker det når noen som røyker steller seg ved siden av meg i kassakøen på Kiwi. Jeg husker det når jeg ser det paniske i blikket på noen som innser at butikken stenger om fem minutter og at de trenger en ny pakke.

Jeg fikk nok god hjelp av Champixen da jeg sluttet, men jeg tror det var mye mer enn det. Med utallige mislykkede røykesluttforsøk bak meg, og etter å ha lest Allen Carrs bok «Endelig ikke-røyker» åtte ganger uten virkning (jeg anbefaler den absolutt likevel, den gjorde nok sitt da jeg endelig sluttet), handlet det om å ta en avgjørelse. Jeg kunne fortsette å leve livet mitt på en måte som ikke fungerte så godt for meg (sliten, illeluktende, stresset og alltid blakk), eller jeg kunne endre det. Det var min avgjørelse. Bare min. Det var jeg som sendte meg selv til legen for å be om hjelp, og det var jeg som valgte å gi det et forsøk, selv om jeg trodde Champixen var uten virkning. Dette er jeg utrolig stolt av!

I dag er jeg 29 uker på vei, og jeg er enormt lykkelig for at jeg aldri trengte å tenke på hverken røyk eller slutting etter at jeg ble gravid. Jeg er i praksis i lærerutdanningen og nyter at jeg ikke må snike meg ut til områder hvor jeg har lov å røyke, og at jeg ikke må skjule røyklukten for elevene etterpå. Jeg er også litt blakk nå etter jul, og er så glad for at jeg ikke får panikk av den grunn, slik jeg gjorde før. Det er bare fordeler ved å slutte og røyke! To år røykfri i dag! Og jeg har ikke savnet røyken ett sekund!

2013

Her er vi, i 2013. I framtiden. Og her hjemme gjør vi oss klare for det mest spennende året noensinne. I 2013 blir vi tre.

Tekoppen står på bordet, og jeg slapper av litt mens jeg kikker litt trist mot det tomme hjørnet der juletreet vårt har stått i to uker. Samtidig er jeg avslappet og tilfreds. Jeg har hatt den beste romjulen på flere år. Kevin og jeg har hatt fri sammen, og jeg har sovet lenge hver dag, vært sammen med familie og venner, fått unna en masse jeg måtte gjøre, ja, rett og slett kost meg halvt i hjel!

Nå begynner det nye året, med et nytt semester på skolen, praksis og jobb, før jeg går ut i mammapermisjon i mars. Jeg har ikke akkurat fokusert på nyttårsforsettene i år, men i romjula har jeg fått tid til å tenke over hva som er viktig for meg nå som det skjer så mye. Og mitt eneste nyttårsforsett i år er at jeg skal leve sakte.

Når jeg er ute og reiser er jeg en stor fan av «slow travelling». Det vil si at man bruker lokal transport selv om det tar tid, tilbringer lenger tid på hver plass slik at man får tid til å bli kjent med stedet og de lokale, og ofte også er på reise over lengre perioder. Det var mens jeg dagdrømte om tidligere reiser at jeg begynte å tenke over hvorfor jeg ikke driver med «slow living». Det er vel bare en fancy måte å si at man må ta seg tid til å stoppe og lukte på rosene, men jeg føler at «slow living» betyr enda mer. Med en gang jeg tenkte tanken, luktet det livsmotto lang vei. Slow living. Det er det jeg skal holde på med!

Å leve sakte vil si å kutte ut multitaskingen mest mulig, og å bruke tid på det som er viktig. Jeg skal for eksempel ikke gjøre lekser mens jeg lager middag lenger. Jeg elsker jo å lage mat, og leksene blir ikke særlig godt gjort når jeg må røre i sausen uansett. Jeg skal nyte det jeg holder på med, og prøve å leve i øyeblikket. Og vet dere hva? Jeg tror ikke jeg kommer til å slite med tid. Jeg tror det er multitaskingen som er tidstyven. Og jeg tror jeg kommer til å få det mye bedre med meg selv.

Så nå får vi se da, hvordan dette skal gå, og om det fungerer i praksis i vårt travle og resultatorienterte samfunn. Kalenderen er tettpakket og superplanlagt de neste to månedene, og det er nå det er viktig å ta en ting av gangen og å huske og puste. Men det er også nå det blir lett å la seg rive med av stress og kaos. Det blir en utfordring, men hvis jeg gjør det rett, så blir det en rolig og god en.

Ønsk meg lykke til!