To år!!!

I dag er det to år siden den nervepirrende dagen hvor jeg skulle bli helt røykfri. Jeg hadde gått på Champix, en røykesluttmedisin som visstnok skulle ta bort lysten på røyk gradvis, i to uker, og var litt usikker på om jeg kjente noen virkning. Kvelden før hadde jeg røkt fem på rad før jeg la meg, og syns de smakte bedre enn noen gang. Og hele natten hadde hjernen jobbet, underbevisstheten rotet opp i gammelt vas og drømmene virket virkeligere enn noensinne. Jeg våknet utslitt, og min første tanke var at jeg skulle stå opp og ta meg en røyk. «Champixen har ikke virket», tenkte jeg.

Et eller annet fikk meg til å bli i sengen litt til. Jeg tillot meg selv å våkne helt før jeg satte føttene på det kalde gulvet, og jeg bestemte meg for å i alle fall prøve å komme igjennom dagen uten røyk. Bare for å se om jeg kunne.  Og jeg sto opp, lagde kaffe, dro på jobb, kom hjem og slappet av litt før leggetid, alt sammen uten å røyke. Enda viktigere, jeg gjorde dette uten å føle panikk, savn, frustrasjon eller lengsel. Jeg var en ikkerøyker!

Nå har det gått to år, jeg jeg har ikke så mye som snust på en sigarett. Jeg glemmer at jeg noensinne har vært en røyker, og når jeg husker det, så er jeg så uendelig glad for at jeg ikke trenger sigarettene lenger. Jeg husker det når jeg ser noen stå ute og hutre i tjue minus. Jeg husker det når noen som røyker steller seg ved siden av meg i kassakøen på Kiwi. Jeg husker det når jeg ser det paniske i blikket på noen som innser at butikken stenger om fem minutter og at de trenger en ny pakke.

Jeg fikk nok god hjelp av Champixen da jeg sluttet, men jeg tror det var mye mer enn det. Med utallige mislykkede røykesluttforsøk bak meg, og etter å ha lest Allen Carrs bok «Endelig ikke-røyker» åtte ganger uten virkning (jeg anbefaler den absolutt likevel, den gjorde nok sitt da jeg endelig sluttet), handlet det om å ta en avgjørelse. Jeg kunne fortsette å leve livet mitt på en måte som ikke fungerte så godt for meg (sliten, illeluktende, stresset og alltid blakk), eller jeg kunne endre det. Det var min avgjørelse. Bare min. Det var jeg som sendte meg selv til legen for å be om hjelp, og det var jeg som valgte å gi det et forsøk, selv om jeg trodde Champixen var uten virkning. Dette er jeg utrolig stolt av!

I dag er jeg 29 uker på vei, og jeg er enormt lykkelig for at jeg aldri trengte å tenke på hverken røyk eller slutting etter at jeg ble gravid. Jeg er i praksis i lærerutdanningen og nyter at jeg ikke må snike meg ut til områder hvor jeg har lov å røyke, og at jeg ikke må skjule røyklukten for elevene etterpå. Jeg er også litt blakk nå etter jul, og er så glad for at jeg ikke får panikk av den grunn, slik jeg gjorde før. Det er bare fordeler ved å slutte og røyke! To år røykfri i dag! Og jeg har ikke savnet røyken ett sekund!