To år!!!

I dag er det to år siden den nervepirrende dagen hvor jeg skulle bli helt røykfri. Jeg hadde gått på Champix, en røykesluttmedisin som visstnok skulle ta bort lysten på røyk gradvis, i to uker, og var litt usikker på om jeg kjente noen virkning. Kvelden før hadde jeg røkt fem på rad før jeg la meg, og syns de smakte bedre enn noen gang. Og hele natten hadde hjernen jobbet, underbevisstheten rotet opp i gammelt vas og drømmene virket virkeligere enn noensinne. Jeg våknet utslitt, og min første tanke var at jeg skulle stå opp og ta meg en røyk. «Champixen har ikke virket», tenkte jeg.

Et eller annet fikk meg til å bli i sengen litt til. Jeg tillot meg selv å våkne helt før jeg satte føttene på det kalde gulvet, og jeg bestemte meg for å i alle fall prøve å komme igjennom dagen uten røyk. Bare for å se om jeg kunne.  Og jeg sto opp, lagde kaffe, dro på jobb, kom hjem og slappet av litt før leggetid, alt sammen uten å røyke. Enda viktigere, jeg gjorde dette uten å føle panikk, savn, frustrasjon eller lengsel. Jeg var en ikkerøyker!

Nå har det gått to år, jeg jeg har ikke så mye som snust på en sigarett. Jeg glemmer at jeg noensinne har vært en røyker, og når jeg husker det, så er jeg så uendelig glad for at jeg ikke trenger sigarettene lenger. Jeg husker det når jeg ser noen stå ute og hutre i tjue minus. Jeg husker det når noen som røyker steller seg ved siden av meg i kassakøen på Kiwi. Jeg husker det når jeg ser det paniske i blikket på noen som innser at butikken stenger om fem minutter og at de trenger en ny pakke.

Jeg fikk nok god hjelp av Champixen da jeg sluttet, men jeg tror det var mye mer enn det. Med utallige mislykkede røykesluttforsøk bak meg, og etter å ha lest Allen Carrs bok «Endelig ikke-røyker» åtte ganger uten virkning (jeg anbefaler den absolutt likevel, den gjorde nok sitt da jeg endelig sluttet), handlet det om å ta en avgjørelse. Jeg kunne fortsette å leve livet mitt på en måte som ikke fungerte så godt for meg (sliten, illeluktende, stresset og alltid blakk), eller jeg kunne endre det. Det var min avgjørelse. Bare min. Det var jeg som sendte meg selv til legen for å be om hjelp, og det var jeg som valgte å gi det et forsøk, selv om jeg trodde Champixen var uten virkning. Dette er jeg utrolig stolt av!

I dag er jeg 29 uker på vei, og jeg er enormt lykkelig for at jeg aldri trengte å tenke på hverken røyk eller slutting etter at jeg ble gravid. Jeg er i praksis i lærerutdanningen og nyter at jeg ikke må snike meg ut til områder hvor jeg har lov å røyke, og at jeg ikke må skjule røyklukten for elevene etterpå. Jeg er også litt blakk nå etter jul, og er så glad for at jeg ikke får panikk av den grunn, slik jeg gjorde før. Det er bare fordeler ved å slutte og røyke! To år røykfri i dag! Og jeg har ikke savnet røyken ett sekund!

2013

Her er vi, i 2013. I framtiden. Og her hjemme gjør vi oss klare for det mest spennende året noensinne. I 2013 blir vi tre.

Tekoppen står på bordet, og jeg slapper av litt mens jeg kikker litt trist mot det tomme hjørnet der juletreet vårt har stått i to uker. Samtidig er jeg avslappet og tilfreds. Jeg har hatt den beste romjulen på flere år. Kevin og jeg har hatt fri sammen, og jeg har sovet lenge hver dag, vært sammen med familie og venner, fått unna en masse jeg måtte gjøre, ja, rett og slett kost meg halvt i hjel!

Nå begynner det nye året, med et nytt semester på skolen, praksis og jobb, før jeg går ut i mammapermisjon i mars. Jeg har ikke akkurat fokusert på nyttårsforsettene i år, men i romjula har jeg fått tid til å tenke over hva som er viktig for meg nå som det skjer så mye. Og mitt eneste nyttårsforsett i år er at jeg skal leve sakte.

Når jeg er ute og reiser er jeg en stor fan av «slow travelling». Det vil si at man bruker lokal transport selv om det tar tid, tilbringer lenger tid på hver plass slik at man får tid til å bli kjent med stedet og de lokale, og ofte også er på reise over lengre perioder. Det var mens jeg dagdrømte om tidligere reiser at jeg begynte å tenke over hvorfor jeg ikke driver med «slow living». Det er vel bare en fancy måte å si at man må ta seg tid til å stoppe og lukte på rosene, men jeg føler at «slow living» betyr enda mer. Med en gang jeg tenkte tanken, luktet det livsmotto lang vei. Slow living. Det er det jeg skal holde på med!

Å leve sakte vil si å kutte ut multitaskingen mest mulig, og å bruke tid på det som er viktig. Jeg skal for eksempel ikke gjøre lekser mens jeg lager middag lenger. Jeg elsker jo å lage mat, og leksene blir ikke særlig godt gjort når jeg må røre i sausen uansett. Jeg skal nyte det jeg holder på med, og prøve å leve i øyeblikket. Og vet dere hva? Jeg tror ikke jeg kommer til å slite med tid. Jeg tror det er multitaskingen som er tidstyven. Og jeg tror jeg kommer til å få det mye bedre med meg selv.

Så nå får vi se da, hvordan dette skal gå, og om det fungerer i praksis i vårt travle og resultatorienterte samfunn. Kalenderen er tettpakket og superplanlagt de neste to månedene, og det er nå det er viktig å ta en ting av gangen og å huske og puste. Men det er også nå det blir lett å la seg rive med av stress og kaos. Det blir en utfordring, men hvis jeg gjør det rett, så blir det en rolig og god en.

Ønsk meg lykke til!