Har stormen lagt seg nå?

Den siste måneden har jeg vært fullstendig overveldet av jobb, studiestart og vårt nye hus. Det tok meg en evighet å male kjøkkenet, jeg ligger etter med pensumlesingen, og jeg har jobbet alt for mye. Hver gang jeg har hatt en fridag har jeg hatt tre tusen ting å gjøre som jeg burde ha gjort i forrige uke. For første gang i mitt liv har jeg kjent på den berømte tidsklemma. Og vet dere hva? Jeg liker den ikke!

Nå er det store spørsmålet: Kan jeg unngå å havne i tidsklemma igjen? Kan jeg gjøre alt jeg har lyst til å gjøre uten å bli sittende med begge beina i et gjørmehøl og gispe etter pusten? Og i så fall; hvordan?

Når jeg finner svaret skal jeg si ifra! Jeg skal undersøke dette nøye! Når jeg får tid...

En anderledes barndom

Dette er en bok jeg er glad for at jeg leste! "En anderledes barndom" av Iris Johansson er en selvbiografisk skildring av hvordan det er å vokse opp med autisme. Iris kom seg ut av den stereotype atferden ho hadde som barn, og i dag er ho en anerkjent terapaut og foredragsholder som er fullbooket et par år fram i tid. Ho klarer i denne boka å forklare hvordan det er å være autist, hvordan det føles, og ho gjør det på en fantastisk måte. Det er utrolig merkelig at noen mennesker oppfatter virkeligheten så anderledes enn "folk flest".

Dette er spennende lesing, uansett om du har et familiemedlem, en venn eller noen andre rundt deg som er autister, eller om du bare er interessert i det å være menneske. Les den!

Kaos!

Dagen etter min fantastiske USA-tur fikk vi nøklene til huset vårt (VÅRT!!). En uke senere begynte jeg på desentraliserte lærerstudier, etter å ha kommet igang med jobben igjen. Nå ligger jeg etter med leksene, vi bor fortsatt i esker, jeg har oppdaget hvor lite jeg bryr meg om nyanser av fargen grå (selv om jeg nå er medlem av "Fargerike pluss), og jeg har så vidt rukket en kopp kaffe med et par venner siden i juni. Det er kaos!

I dag fikk vi internett her hjemme. Malingen har tørket på kjøkkenet, og det er ingen total krise om kattene sniker seg inn. Jeg har ikke lenger lyst til å kvele mannen min over noe så dumt som valg av lister. Vi har overlevd.

Vi kommer nok til å leve i esker og hauger med sagflis et par uker til, men vi er i gang, og vi ser lyset i tunnelen. Og det er ikke mange dagene siden jeg feiret åtte røykfrie måneder med en tuborg her hjemme, så det kan ikke ha vært så ille. Eller kanskje jeg rett og slett er så røykfri at det ikke engang slår meg at en røyk ville ha gjort noe fra eller til i en stressa situasjon? Det hadde vært noe, det!

Alle mine tanker om trening og sunn mat har blitt forkastet i alt stresset, jeg har hatt kraftige tilbakefall med sjokolade og pizza ("Er det gluten i den der? Ja? Ja, da tar jeg et stykke!"), men jeg har lovet meg selv å starte helt på nytt når jeg kan begynne å bruke kjøkkenet mitt. Jeg setter en dato over helga, og jeg gleder meg til å komme igang igjen.

Kaos er ikke egentlig negativt, men det er kaos. Jeg satser på å finne roen igjen om en uke eller to.

Skanks and pranks

Jeg er så heldig at jeg får blogge sammen med en fantastisk gjeng jenter, alle vanvittig kreative og fantastiske mennesker. Jeg kan ikke skryte på meg å være den som blogger mest, men HER (Never a dull day in the USA) har jeg lagt inn noen bilder fra USA-turen.

Enjoy!

Hjemme igjen!

Etter en måneds road trip i USA, betalt for av røykepengene, er jeg nå hjemme igjen. Jeg er 222 dager røykfri uten en eneste glipp. Og livet smiler til meg.

Jeg har ikke vært like flink med mat og trening, men hva gjør vel det? Jeg er lykkelig ikkerøyker, har hatt en fantastisk ferie og er endelig huseier. Kan det bli bedre?

Nå blir det ny fokus på kjernesunn mat og bevegelse, i tillegg til ny jobb, oppussing av hus og studier (Ja, for jeg kom inn på lærerhøyskolen!). Høres det mye ut? Ja, det blir nok en overgang, men vet dere hva? Jeg sluttet å røyke for 222 dager siden. Nå vet jeg at jeg kan klare alt!

Yes, we can!

Jeg jogga 2 km i dag!
Jeg!
Jogga!
2 km!
Jeg som så vidt har klart å jogge 200 meter uten å få blodsmak i munnen og hodepine.
Jeg som aldri har hatt lyst til å jogge. Jeg løftet en fot av gangen med et smil om munnen, fullstendig overrumplet og overrasket over meg selv. Jeg kan!

Jeg som trodde jeg drømte da jeg så en gris med vinger i tidligere i dag...

Et halvt år!

I dag har jeg vært røykfri i seks måneder.

For et halvt år siden kom jeg meg ikke igjennom dagen uten å trekke inn røyken fra tredve sigg om dagen. Alle klærne mine luktet røyk, håret luktet... Jeg var trøtt hele tiden, orket ikke gjøre noe. Jeg stresset med penger, var alltid blakk. Og jeg fikk panikk når jeg gikk tom for røyk og butikken var stengt. Og selvfølelsen sank for hver dag.

Nå er jeg (røyk)fri. Og nøkkelordet er fri. Å slutte og røyke var å finne meg selv igjen. Finne roen. Få livet mitt tilbake. Selvfølelsen har steget, jeg har sluttet å stresse, og endelig, endelig har jeg energi til å gjøre det jeg har lyst til.

Om en uke er det ferie, en tur betalt av røykepengene, og når vi kommer hjem skal vi ta over huset vi har kjøpt. Livet leker!

Det finnes et liv etter røyken, folkens! Jeg lover!